Hva skyldes fotballens posisjon som verdens største kulturfenomen, og hva truer den?
En første grunn til fotballens fascinasjon er at klubben er byens klubb, og dermed en identitetsmarkør for innbyggerne. I vår tid sies det at det er få knagger å henge identitet på fordi vi oftere skifter bosted, jobb, nettverk, meningsfeller og ektefeller. Klubbidentiteten tilbyr stabilitet: Det sies at man kan bytte kone, men ikke klubb.
Det sies at man kan bytte kone, men ikke klubb.
Glimt er et nærliggende eksempel, dels fordi Glimt var overraskelsen i årets Champions League, og dels fordi Glimt lenge har spilt en symbolsk rolle for mange nordlendinger. Allerede i 1919, da Bodø hadde under 5 000 innbyggere, tok hundrevis av bodøværinger dampskip til Harstad for å se kretsfinalen mot Narvik/Nor. I 1975 vant Glimt den første direktesendte cupfinalen på TV – den viktigste hendelsen for nordnorsk oppreisning noensinne, i en tid der nordlendinger i sør måtte skjule dialekten for å aksepteres.
Triumfen markerte også urettferdigheten i diskrimineringen fra NFF. Nordnorske lag fikk ikke delta i «NM», som altså ikke var et NM, før i 1963. «Nivået i Nord-Norge vil alltid være lavere enn i sør», skrev forbundet og brukte det som argument for å vanskeliggjøre nordnorske klubbers deltakelse i landsserien til 1980.
På banen er det ti nordmenn og én danske. Halvparten er fra Nordland. Aldri har det vært spilt bedre fotball lenger nord i verden, og aldri har nettopp det vært viktigere.
En annen grunn til fotballens fascinasjon er at David kan slå Goliat. Glimts reise siden 2019, da klubben hadde seriens laveste budsjett, er en reise mot alle odds: økonomi, demografi og geografi – lokalisert i en liten, isolert og vindfull by nord for polarsirkelen. Den nærmeste byen med minst 30 000 innbyggere er Tromsø, en ti timers biltur unna. På banen er det ti nordmenn og én danske. Halvparten er fra Nordland. Aldri har det vært spilt bedre fotball lenger nord i verden, og aldri har nettopp det vært viktigere.
En tredje dimensjon ved fotballens posisjon er det gjenkjennbare for publikum. En forbløffende stor andel av tidenes beste spillere har vært stuttkjukke alkoholikere. Og i hvilken annen idrett ser man ofte at verdens beste utøvere mislykkes med oppgaver som de fleste av tilskuerne ville behersket, som for eksempel å skåre på et straffespark?
Den fjerde og viktigsteårsaken til fotballens fascinasjon er denne: Fotball er ikke populært på tross av at det skjer lite sammenlignet med andre idretter og annen populærkultur, men på grunn av det. Gjennomsnittlig antall skåringer i toppligaene er under tre mål per kamp, altså tre høydepunkter per kamp på rundt to timers varighet. Det ville ikke et kino-, konsert- eller håndballpublikum akseptert.
Hvorfor fungerer det i fotball? Når det skjer så lite på banen, blir det tid til mye annet. Derav supporterkulturen. Det at det skåres lite i fotball gir også underdogen en bedre sjanse enn i de fleste andre idretter, for det kan holde med én skåring for å vinne.
Få høydepunkter i fotball innebærer dessuten at når noe først skjer, blir det viktig og utløser store følelser, noe nesten ingenting i hverdagslivet gjør. Når ellers, utover på fotballkamp, kaster du deg rundt halsen på vilt fremmede mennesker?
Når ellers, utover på fotballkamp, kaster du deg rundt halsen på vilt fremmede mennesker?
Hva truer fotballens posisjon? Svaret er først og fremst tidsånden. Dag Solstad spådde fotballens død i møtet med den moderne underholdningsindustrien, fordi fotballen ikke passet med samtidens rytme. Fotballens grunnstemning er å vente på at noe kanskje skal skje. Dagens ungdom er vant med sosiale mediers raske høydepunkter og virker mindre fascinert av fotballens venting enn generasjonene før dem.
Å korte ned på fotballkampens lengde er ingen god løsning. Når tribunekulturen er innovativ på sitt beste, er det fordi mange finner mening i den uten å følge hvert spark på ballen. Å sosialisere ungdom til fotball handler derfor også om å introdusere dem for en supporterkultur som livnærer seg på at det skjer relativt lite på banen. Slik kan fotballen overleve.
Fotball er ikke tettpakket med det spektakulære. Kanskje er det derfor Solstad beskrev det amerikanske publikummet under VM i 1994 som det verste han hadde sett. Jubelen sto i taket når målvakten tok utspark, for da gikk ballen høyt til værs, og jubelen dalte mens ballen dalte. Årets VM vil vise om amerikanerne har lært.
Solstad sa allerede i 1990 at fotball er uinnfridde forventninger – et langsomt spill der nesten ingenting skjer. Det moderne mennesket er fritt allerede, hvorfor vente på en frigjørende pasning?
I dag ser 500 millioner mennesker på Champions League-finalen. Hvor lenge kan det vare?
Kanskje er det ikke vi som forlater fotballen, men fotballen som forlater oss.
Kontaktperson
